Det har vært et helt år utenfor håndballbanen for Ida Alstad. Her forteller hun litt om sin opplevelse av året og veien tilbake til parketten.

Det har vært en lang vei. Mye står igjen: Endelig ser jeg lyset i tunellen, sier Ida Alstad.

Fredag 13.desember var jeg uheldig på trening, og kjente kneet sviktet i ei finte. Jeg skjønte med en gang at dette mest sannsynlig var snakk om korsbånd. Etter noen få dager fikk jeg også telefon fra vår fysio Nina Stiles, som ringte og fortalte meg svaret på MR bildene. fremre korsbånd var avrevet.

Ida og Nina har jobbet mye sammen det siste året .

Håndballen er jobben min, hobbyen min og mye av identiteten min, så når dette ble brått revet bort fra meg, gikk jeg langt ned i kjelleren.

Jeg bestemte meg ganske fort etter MR svaret at jeg skal trene meg opp. Jeg ville ikke avslutte karrieren med en skade. Motivasjonen og lysten på å spille for Byåsen Håndball Elite var fortsatt så stor. Jeg satte meg raskt et klart mål. Målet om å få spille tar minimum ett år, så det er viktig med mange delmål på veien.

Jeg fylte tiden med å være med mye dattera mi Amanda, som ikke har fått mye av min tid om ettermiddagene. Jeg var med venner og familie. Jeg ville ikke ned i hallen for å se laget. Det gjorde for vondt.

Heldigvis er jeg et konkurransemenneske. Når jeg endelig kom i gang med opptrening og øvelser får man sakte men sikkert fremgang, smilet og hverdagsgleden begynte å komme tilbake.

Godt og viktig med god støtte og gode ord fra både medspillere, trenere, fysio , fysisk trener og de som er meg nærmest hjemme. for humøret og motivasjonen varierte.

Det har blitt mange økter sammen Sofie Riseth, som også skadet kneet litt før meg. Det felleskapet i opptrening har betydd mye. Det sosiale for oss som står på utsiden, å snakke håndball, opptrening, og om laget sett utenifra. vi har begge vært flinke og dedikerte til alt i skal gjøre av trening, og det er tider hvor vi må holdes litt tilbake når vi vil for mye.

I november nådde jeg mitt største delmål. Spille litt håndball sammen med resten av laget. Ikke bare stå på sidelinja og den andre siden av banen for å gjøre små øvelser og skudd.

Med strenge restriksjoner fra Nina, så får jeg nå være med på litt spill 6 mot 6 på et mål. Ingen form for kontakt helt uten sideveis bevegelser. Jeg står med en gul vest som kun jeg har på meg, for å symbolisere at forsvaret også skal holde seg unna kontakt med meg . Jeg kunne spilt med klovnekostyme, og fortsatt vært like glad. bare det å få lov å være litt «en del av laget» igjen betyr alt.

Veien har vært lang. Jeg vet at mye trening og tålmodighet gjenstår. Ekstremt mye trening er gjennomført for å komme hit. Styrketrening, stabilitet, hopp , generelt styrke kneet og korsbåndet. Jeg er heldig som er i et elitelag med god oppfølging rundt meg. Fysio og fysisk trener som er med å pusher meg, men også er med å holder meg tilbake når det trengs. Jeg vet jeg er i gode hender, og stoler på at dette skal bli bra.

Jeg har et mål og en drøm om å få ta på meg den røde drakta igjen på nyåret en gang. Når det blir får tiden vise. Selv om jeg stresser litt og gleder meg enormt, er jeg også fornuftig og tålmodig. Jeg skal ikke spille før alt rundt kneet er 100% . Håndballmessig må jeg da være på et nivå som hører hjemme i eliteserien.

Jeg har kommet tilbake fra avrevet akilles og graviditet, og snart avrevet korsbånd.Det er ikke første gang jeg har vært på sidelinjen og kommet tilbake. Jeg har klart det før å skal klare det igjen .

Jeg savner jentene, laget og det å spille håndball . så får nivået og kvalitetene komme litt etter litt.